Klatring er en utbredt sport og livsstil, men det har ikke alltid vært slik. Langt derifra. Så hvordan begynte det og hvordan endte vi egentlig opp der vi befinner oss i dag?
Det er ikke tvil om at klatring er noe som har fulgt oss mennesker gjennom historien. Det har tross alt blitt brukt som en teknikk for å sanke mat, som del av religiøs skikk og som militær strategi i en årrekke. Men fordi dette er eksempler hvor klatring først og fremst forekom av nødvendighet, trekker vi vanligvis en linje mellom når klatring forekom av rent praktiske årsaker og når vi begynte å klatre som en hobby, for gleden og eventyrlystens skyld.
Med dette i tankene kan vi gå tilbake til 1492 – året som markerer starten på klatring slik vi kjenner det i dag. Kongen av Frankrike, Karl VIII, hadde et ønske om å se bestigningen av Mont Inaccessible. Slik gikk det altså til at en av hans tjenere, Antoine de Ville, fikk ordren om å klatre opp det 2,096 meter høye fjellet. Ved hjelp av ulike redskap som tau og stiger nådde han toppen av fjellet som så ble omdøpt til Mont Aiguille. Lite visste de Ville – da han pustet inn den kalde alpeluften og beundret den “inaccessible” utsikten – at dette skulle vise seg å være den første dokumenterte bestigningen på et slikt komplekst nivå, og at navnet hans derfor ville bli husket i århundrer etter hans tid.
Til tross for at dette regnes som starten på en spennende historie så begynte ikke utbredelsen av klatring ordentlig før slutten av 1700-tallet, og da spesielt i Alpene. Her er hjemmet til et annet fjell som er verdt å merke seg. Like høyt som det er vakkert er Mont Blanc. Til dags dato har dette snødekte fjellet sett om lag 300 klatrere miste livet, men den første bestigningen fant sted allerede i året 1786. Da nådde Michel-Gabriel Paccard og Jacques Balmat toppen uten hjelp av utstyr som isøkser og tau. Dette vekket oppmerksomhet og var forstått som en utrolig bragd, spesielt fordi de tok en rute som, i liknende karakter med Mont Aiguille, frem til da virket umulig å erobre.
Århundret som fulgte var vitne til bestigninger av en rekke fjellkjeder ettersom interessen for klatring blomstret i viktoriansk tid. Alfred Willis er ofte nevnt i denne sammenheng som et navn som tilhører historiebøkene. Willis jobbet som dommer i England og Wales sin høyesterett, men klatring var hans store lidenskap. I 1854 besteg han Wetterhorn og skrev en bok som omfatter detaljer og beskrivelser fra reisen, noe som inspirerte briter til å legge ut på liknende eventyr. Slik trigget Willis en entusiasme for fjellklatring og skapte et bedre grunnlag for at aktiviteten skulle bli anerkjent som en sport (likevel er det verdt å nevne at Willis også er kjent for hans rolle i å fordømme og strafflegge Oscar Wilde for homofili).
Når vi diskuterer historien rundt klatring er det nødvendig å forklare at det i begynnelsen først og fremst var reservert for den mannlige overklassen. Det ble sett på som en mer eksklusiv hobby nytt av menn i “noble” yrker, slik som nettopp dommere, leger og tidligere Eton-studenter. Når de storslagne historiene fra disse tider fortelles er det lett å glemme de lokale (og ofte fattige) folkene fra fjellbygdene som også spilte store roller. De fortjener mye av æren på grunn av deres arbeid som trofaste ledsagere med gode råd til folk som søkte nye høyder. Først når de fleste toppene i Europa og Amerika var besteget begynte klatremiljøet å bli mer inklusivt.
Tilgjengelighet og utbredelse gikk dessuten hånd i hånd med utviklingen av utstyr. Det har over tid blitt spesialisert, for eksempel evolusjonen av sko og seler (før ble hampetau festet rundt livet og mellom følget, noe som kunne resultere i skader ved fall), og ikke minst avansering ved introduksjonen av bolter. Disse ble festet i sprekker i fjellet som en del av teknikk for å komme seg forbi vanskelige passasjer. I 1927 ble det utviklet bolter som skulle bli stående igjen i fjellet og brukt om igjen, noe som gjorde at klatringen ble enda mer tilgjengelig enn før. Andre verdenskrig hadde dessuten liknende innvirkning fordi utstyr ble billigere gjennom industrialiseringen.
Bedre utstyr betydde mer rom for å tøye grensene. Folk søkte nye utfordringer gjennom vanskeligere ruter, terreng og klima, og etterhvert særlig storvegger som Yosemite Valley. Samtidig ble disiplinen friklatring utviklet av dem som ønsket å ta utfordringene uten hjelpemidler. Målet er å klatre for klatringens skyld, ikke bare toppen. Derfor går denne teknikken ut på at en kun er avhengig av egen kropp, mens utstyr er reservert for å sikre i tilfelle fall. Velkjente høyder som Himalaya ble dermed gjenoppdaget av friklatrere i løpet av 70- og 80-tallet.
Så hvor er vi i dag? Interessen for buldring og tauklatring har fortsatt å skyte i været. Nye teknikker og grener er stadig i utvikling, og nye mål blir overgått som følge av sportens økende popularitet. Noe forblir likevel tidløst. Den svimlende og spektakulære utsikten. Frihetsfølelsen. Spenningen. Potensialet. Mestringsfølelsen. Sjelen. Dette er hvorfor vi klatrer.
Artikkelen tar utgangspunkt i fakta hentet fra SNL og Sky History.
